mandag 28. mai 2018

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok.

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok er skrevet av den danske forfatteren Naja Marie Aidt og ble utgitt i norsk versjon i 2018. Den handler om tapet av sønnen Carl Emil. Som 25-åring hopper han ut av et vindu i 5. etasje etter å ha prøvd sopp som blant fører til hallusinasjoner.

Boken består av ulike tekstbrokker eller prosastykker, poesi, dagboknotater og ulike sitater fra andre forfattere. Det veksles mellom fortid og nåtid. Formmessig er boken som sorgen; fragmentert og istykkerevet. Den er skrevet som om tårene blander ulike fonter og fet og svak skrift, små og store bokstaver og ufullstendige setninger. Boken er sorgen og blir med det en mer sanselig leseopplevelse, og leseen får kjenne på kroppen hvordan det oppleves å miste et barn. Formen er en elegi (klagedikt, fra gresk) (https://snl.no/elegi) med sentimentalt, følsomt og vemodig innhold (og form, som skrevet ovenfor).

Jeg kunne valgt ut mange sitat fra denne sterke boken, men særlig ett synes jeg setter ord på det ordløse ved å sorg og det å miste sitt eget barn veldig godt:

"(...) Han er inne i meg.
Han er inne i kroppen min.
Jeg bærer hans vesen i kroppen min.
Igjen bærer jeg ham i kroppen min.
Som da han lå i livmoren min.
Men nå er det hele livet hans jeg bærer.
Jeg bærer hele livet ditt. "
(Aidt, 2018, s. 154)

lørdag 19. mai 2018

Går du nå, er du ikke lenger min datter


Går du nå, er du ikke lenger min datter er en bok fra virkeligheten av Anne Bitsch. Bitsch er dansknorsk forfatter og forsker og kom ut med denne boken i 2017. 

Boken er et kraftig og leseverdig oppgjør med forfatterens fortid og oppvekst med en alkoholisert, psykisk syk og voldelig mor og en far som begår overgrep. Denne boken er ubehagelig og brutalt ærlig, men den har likevel et så godt driv og så gode dramaturgiske grep at du ikke klarer å legge den fra deg. Forfatteren tydeliggjør at sannheten endelig må frem, og hun legger ikke skjul på noe.

Dramaturgisk er boken fortalt kronologisk fra hennes mors fødsel og fram til 2016. Fortelleren er forfatteren Anne (eller Agnes som hun egentlig het før hun byttet navn). Arbeidet med boken blir en rammefortelling, og en metafortelling (hun skriver om at hun skriver) og hun dukker stadig inn i fortiden og rekonstruerer barndommen og også perioder av morens liv. Det er hovedsaklig to spørsmål Anne prøver å finne svar på med skrivingen av boken; hvorfor grep ingen voksne inn og hjalp henne vekk fra moren? Og skjønte moren at det hun foretok seg var skadelig for datteren? Anne er bitter og sint og skriver at hun fortsatt sliter den dag i dag på grunn av det moren og faren påførte henne. Innimellom rekonstruksjonen av sin egen historie refererer hun stadig til sin egen og andres forskning på vold, voldtekt og incest i et forsøk på å forstå sin egen og morens reaksjoner og handlemåter.

Budskapet til forfatteren er et innstendig ønske om at vi voksne som omgås barn, må oppføre oss som voksne og si ifra hvis vi oppdager barn som utsettes for omsorgssvikt eller andre former for overgrep. Også når barna det gjelder vokser opp i ressurssterke hjem. Da er det kanskje enda vanskeligere å se overgrepene. Og vi må ikke bare si ifra, men vi må sørge for at noe skjer, og ikke se en annen vei fordi vi er redde for konfrontasjon. Vi må tørre å bryte ute av en kollektiv taushetskultur.



lørdag 25. juli 2015

The Children Act


Jeg har lenge hatt lyst til å lese Ian McEwan, fordi jeg har hørt mye bra om denne forfatteren. Egentlig hadde jeg skrevet opp Saturday på leselista, men da jeg så The Children Act (2014) i en bokhandel i San Francisco, plukket jeg den med meg. Og nok en gang angrer jeg ikke på å ha tatt sjansen på en bestselger!

Boka er veldig spennende å lese, den er bygget opp som et klassisk drama med fem akter (eller kapitler) som er nummererte. Vi blir også presentert for to konflikter ganske tidlig som påvirker hovedpersonen Fiona Maye (en høyt ansett dommer i familiesaker). På den ene siden står ekteskapet hennes i fare, og på den andre siden dømmer hun i en sak hvor hun blir for mye involvert. Det ligger ofte noe mellom linjene og dirrer, og McEwan er god på å "vise" (eller antyde) og ikke "fortelle" mer enn nødvendig. Denne stramme komposisjonen skaper god driv og gjør at det er vanskelig å legge fra seg denne boken!

tirsdag 21. juli 2015

To kill a Mockingbird

Handlingen i To kill a Mockingbird (først trykket i 1960) av den for tiden mye omtalte Harper Lee, foregår på 1930-tallet i Alabama, USA. Tematikken kretser rundt raseproblematikk: hvites undertrykking av svarte, og dette kommer til uttrykk gjennom hovedpersonenes forsøk på å gå mot strømmen. Det som jeg synes gir mye av nerven til denne boken, er at fortelleren er en ung jente, smart og modig, som stiller spørsmålstegn ved den urettferdigheten hun ser.

Det er to hovedmomenter som gjør at dette er en bok som er vanskelig å legge fra seg: rettsaken som faren til jenta og broren hennes fører; han skal forsvare en svart mann, noe som gjør at hele familien blir truet. Og at i nabohuset deres bor en isolert mann søsknene aldri har sett, og som det går masse skumle rykter om. 

Sangfuglen (mockingbird) som symbol går igjen i flere av personene i denne romanen, de som er gode av natur og de som skiller seg ut, men den kan også tydeliggjøre en veldig grunnleggende moral: at alle mennesker er like mye verdt, og at vi ikke kan behandle mennesker ulikt på grunn av særegenheter eller hudfarge.

Dette er en unik bok. Den er unik fordi den både er kvalitetsmessig god og den er svært underholdende. Det er ikke alle klassikere man kan si det om!

 "Mockingbirds don't do one thing but make music for us to enjoy. They don't eat up people's gardens, don't nest in the corncribs, they don't do one thing but sing their hearts out for us. That's why it's a sin to kill a Mockingbird." (2002, s. 103).

lørdag 18. juli 2015

H is for Hawk



Jeg er for tiden i USA på ferie og leser engelskspråklige bøker. H is for Hawk av Helen Macdonald (2014) ble jeg tipset om gjennom en podcast jeg lytter på: Slate culture gabfest. Damen som anbefalte den var veldig interessert i dyreliv og natur, og jeg tenkte at den var for spesielt interesserte, men jeg er glad jeg tok sjansen. H is for Hawk er heller ikke en ukjent bok, den er blitt godt kjent internasjonalt. Det gjorde meg imidlertig også litt skeptisk. Men nok om det.

Boken er i den selvbiografiske romankategorien; vi følger Helen som nettopp har mistet sin far brått og uventet. Som en del av sorgbearbeidelsen bestemmer hun seg for å temme en hauk. Hun velger en type hauk som er spesielt utfordrende å temme. Selv er hun ikke ukjent med oppgaven. Hauktemmingen blir det eneste hun får til i denne kaotiske og mørke perioden av livet hennes. Temaet er sorg, og det å prøve å finne måter å takle sorgen på. Hauktemmingen blir både en flukt fra sorgen, men også en påminner om at Helen er et menneske av kjøtt og blod og at hun må fortsette å fungere i livet sitt. Boken er drivende lett å lese, og den spenningen som ligger i utfordringene med hauktemmingen på den ene siden, og om Helen klarer å få orden på kaoset rundt seg på den andre siden, skaper en spenning som gjør at denne boken er vanskelig å legge fra seg!

lørdag 6. juli 2013

Amtmannens døtre

Amtmannens døtre ble første gang utgitt anonymt i 1854-55. Den er blitt kalt den første tendensromanen i norsk litteratur. Her er det kvinnens stilling som kritiseres. Boken er en realistisk livsskildring med romantiske trekk som masse følelser og melodrama og vakre skildringer av naturen og miljøet.

Hovedpersonene er Sofie Ramm, datter av amtmann Ramm, og Georg Kold, som er huslærer for de to yngste døtrene til Ramm, deriblant Sofie. Sofie og Georg forelsker seg, men en masse tilfeldigheter gjør kjærligheten deres vanskelig, og Sofie gifter seg med den mye eldre enkemann Prost Rein.

Camilla Collett viser at Sofies søstre er ulykkelige i sine ekteskap, og at foreldrene, særlig Fru Ramm, legger mye press på døtrene for at de skal gifte seg fornuftig, det vil si med en mann med status og penger, heller enn å følge kjærligheten. Kjærligheten taper i denne romanen.

"I de dannede familier på landet flyver sønnene tidlig ut av redet for å søke sin lykke annetsteds i verden; døtrene derimot flyver ikke ut; de blir tilbake i redet for å vente på at lykken skal opsøke dem" (Collett, 2006, s. 55).

Å si at denne boken er spesielt aktuell i år, er nærmest unødvendig, med mediefokuset på feiring av stemmerettsjubileet. Til tross for romanens alder, og dens noe fragmenterte form, den hopper mellom handlingsreferat, ulike fortellere, og brevform, så er det et driv i denne boken du ikke slipper unna. Etterord av Kaja Skjerven Mollerin i denne versjonen er også fint og anbefales.

tirsdag 12. februar 2013

Kafka on the shore

Tittelen på denne boken, sendte meg i en helt annen retning enn den boken tar når du begynner å lese.  Men jeg burde jo kanskje ha visst at en Haruki Murakami-bok ofte overrasker og tar uante, ofte merkelige veier.

Fra før har jeg lest Trekkoppfuglen (på norsk, og det skal jeg aldri gjøre igjen, fordi oversettelsen var helt forferdelig, oversatt fra japansk til engelsk og så til norsk - hvor blir originialboken av da, kan man jo spørre seg...), Norwegian Wood (som er blitt en uhyre populær bok, og er en veldig god historie, nå også film) og What I talk about when I talk about running (overraskende god bok som handler om Murakamis forkjærlighet for maratonløping!).

Kafka on the shore er en spennende historie som følger to hovedpersoner, den 15 år gamle Kafka Tamura på rømmen, og gamle Nakata som livnærer seg av å finne bortkomne katter. Han kan også snakke med katter. Og det er et av momentene jeg liker godt ved denne boken - det overnaturlige og lekne.

Faren til Kafka minner meg og djevelen i Bulgakovs Mesteren og Margarita, i sin djevelaktige skumle framtreden. Nakata og Kafkas historier møtes, uten at karakterene møtes. Dette er en spennende bok, og mye av spenningen ligger i hva som skjer underveis med disse to karakterene.

Et annet moment jeg liker ved boken, er at litteratur er et sentralt motiv i romanen. Vi møter den allerede i tittelen, og så blir Kafkas gjemmested et bibliotek. Nakata kan på den andre siden ikke lese, men han skulle så gjerne ønske han kunne det.

Alle som liker gode, gjerne fantasifulle historier, vil nok like Kafka on the shore (men les den på engelsk framfor norsk).